Mikal

Oppgave B
 Øretelefonene var nærmest en fast del av antrekket, som hvilket som helst smykke eller armbånd. Hver gang han gikk alene var de skrudd på full guffe. Det varierte mellom alt fra Ramones til Beethoven. Selv spilte han slagverk. Alle mulige slagverk, faktisk. I band var det trommesettet som gjorde susen. En dag i uken spilte han i det lokale symfoniorkester. Der spilte han pauker, klokkespill og det det var behov for.
Med en gang skoledagen hadde gått sin gang og han gikk over dørstokken til sitt eget hjem, satte han seg enten ned med lekser med rolig musikk på anlegget. Gjerne musikk uten vokal. Det gjorde det lettere å konsentrere seg. Deretter brukte han noen timer på å øve på trommer. Store deler av sommerferiene gikk med til kurs. Der møtte han likesinnede mennesker med den samme interessen som ham. Kurs innebar fullt kjør fra morgen til kveld. Men han likte det. Skulle det bli noe av ham, måtte han gå inn for det. Det visste han. 

Forstørret øyeblikk

Øyeblikk 2

De gikk fortere og fortere. De gikk litt fra hverandre. Dannet en slags halvsirkel rundt soldaten. De snakket lavt til hverandre. Mumlet uforståelige ord. Soldaten merker fortsatt ingenting. Snu deg. Du må snu deg.  Det var som om soldaten kunne lese tankene mine. Han dro ut noe som lignet mistenkelig på ørepropper fra ørene, og snudde seg mot de berusede guttene. Huden var mørk brun, håret var kort og mørkt. Han fortrakk ikke en mine. Guttene mumlet ikke lengre. De ropte.  «Nigger». «Svarting». «Du har ingenting å gjøre her. Dra til helvette.»

Soldaten stirret i bakken. Jeg hadde stoppet. Sto der bare å så på, observerte. Jeg må gjøre noe. Men hva kunne jeg gjøre. Med en høyde som så vidt hadde passert 160 centimeter og kroppsbygning som var halvparten så massiv som guttenes. Og de var tre. Jeg er bare en. Guttene begynte å handle mer fysisk. De slo, dyttet. Soldaten prøvde å komme seg unna. Han kastet et bedende blikk i min retning. Jeg satte opp noe jeg håpet var en medfølende, beklagende mine. Sakte snudde jeg på hælen, og gikk samme vei som jeg hadde kommet.

novelle

Det er ikke lengre like kjølig

som rose og løvetann

Som en løvetann ble han nedbrutt på vinteren
Som en rose gikk hun i skjul
Han frøs og måtte sitte der ute
Mens hun var hjemme og feiret jul
Alt av stolthet fløy avsted med vinden
Hun ble stående, litt kaldere enn før
Om våren kom han forsiktig tilbake,
Men alle nærmet seg med hakke og spade
Mens hun kom tilbake i all sin prakt
Godt passet på av kjærlighet og makt

løvetann

Det står en liten løvetann i veikanten og ser

Løvetannen snur seg rundt og mumler og ler

Han ser en annen løvetann

Som også smiler tilbake til han

De rødmer begge slik løvetenner kan

Og fortsetter og stirre, både hun og han

servelat

Den er rund som en kule eller en ball
Rosa som en gris som står i en stall
Den lukter som ekle, skitne ting
Og smaker som skinker formet som en ring